Å, er det sant?

Det var nemlig i 1917 at det kom en større rettskrivningsreform, som hadde til hensikt å minimere de fonetiske forskjellene mellom Norge, Danmark og Sverige. Da hadde å-en vært en selvsagt del av det svenske alfabetet i fire hundre år allerede (helt siden 1500-tallet).

Som sikkert de fleste vet, ble bokstaven tidligere skrevet som aa på norsk. Dette fordi den representerte á fra norrønt, men det ble etter hvert klart at det var «upraktisk», spesielt i landsmål der den kunne stå helt inntil en a. Skulle for eksempel sjaaande leses som «sjåande» eller «sjaånde»? Å-en avløste dermed Aa offisielt i norsk rettskrivning som tilråding i 1917. Henrik Ibsen var faktisk en av de som tok å-en raskt i bruk i sine tekster, mens andre igjen brukte lenger tid på å venne seg til endringen, men fra 1938 ble den obligatorisk for alle nordmenn.

Det korteste stedsnavnet i verden, men det finnes faktisk over 20 tettsteder/gårder/bruk i Norge som heter nettopp Å – her fra Lofoten (foto: Marco)

Å, sier du det?

• Bokstaven Å er den 29. bokstaven i det norsk-danske alfabetet, den 27. i det svenske og finske, og den 35. i det skoltesamiske (tales i Finland og i Russland).
• Å har alltid hatt plassen som alfabetets siste bokstav i norsk (og dansk), mens i svensk er Å tredje sist og Ö sist.
• Før den ble offisielt innført i Norge, ble den ofte kalt «svensk å».
• Innenfor trykkeribransjen kalles bokstaven «bolle-å», fordi den lille ringen over a-en kalles en bolle av typografer.
• Etternavn som er stedsnavn kan fortsatt bruke den gamle Aa-formen. Det er også lov å bruke Aa-form i fornavn, som for eksempel Aase, Paal, Haakon osv. Bedrifter, lag, foreninger o.l. står også fritt til å velge stavemåte i sine navn, derfor henger Aa-formen igjen i noen eldre slike, bl.a. Aalesund Fotballklubb og Smaalenenes Avis.

 

Kilder: NRK P2 Kulturnytt og Wikipedia.