Heksene i Graabrødregaten

DE UTROLIGE HENDELSENE SOM LEDET TIL AT ALLEGRO ble verdens mest innovative kommunikasjonshus, startet i en trekkfull sal på Oscarshall på Bygdøy noen uker før midtsommernatt i 2017. Det var Magica fra Tryll som først så annonsen i Aftenposten og samlet de andre slottsokkupantene til allmøte med rødvin og hjemmelaget heksekjeks basert på den berømte oppskriften fra Harry Potter.

– Hva tror dere? spurte hun da alle hadde lest teksten og studert fotoene av den kjekke legen som var blitt ølbrygger i Tønsberg.

– Tønsberg-livet, sa Havheksen; puls og perler, den uimotståelige kombinasjonen av karrieremuligheter, rekreasjon, pulserende kystlinje og mer armslag til å svinge tryllestaven. Høres perfekt ut for meg. Dessuten, hva er mer naturlig for en heks enn å bo i Norges eldste by?

Selv Maleficent, med sitt hjerte av sten, ble beveget ved tanken.

– Det er nok godt for hjertet mitt, det begynner å bli gammelt og porøst. Kanskje kan jeg til og med få ordnet en hjertetransplantasjon? Et nytt hjerte i solid, vakker Larvikitt? Emerald fra Lundhs Real Stonehar et vakkert fargespill i mørke, mollstemte toner, perfekt for meg og mitt melankolske hjertelag. Jeg stemmer for.

Madam Mim, som var den eldste og mest gretne av dem, var mer skeptisk.

– Visste dere at Vestfold var det tredje mest aktive fylket under hekseprosessene på 1600-tallet? Bare Østfold og Finnmark brant flere hekser.

Ingen tror på hekser lenger, sa Dronningen.

Ingen tror på hekser lenger, sa Dronningen. Hun var den peneste av de fem og nå boret hun sine iskalde blå øyne i Madam Mims flakkende grønne. – Men jeg har hørt at det er mange unge, vakre jenter i området, og dere vet hvor ubekvem jeg blir av det.

– Her må vi alle gi og ta, sa Jadis, mer kjent som Den hvite heksen, og tryllet vekk en rødvinsflekk fra den snøhvite, tettsittende kjolen som ikke overlot noe av hennes timeglassfigur til fantasien. – Det er uansett på tide at vi skaffer oss en egen bolig i stedet for å okkupere andres.

Og slik gikk det til at de fem berømte heksene, en helt vanlig onsdag i mai, forlot Oscarshalls trekkfulle saler og harde trebenker og i stedet flyttet inn i et lite, eventyraktig hus i Graabrødregaten midt i sentrum av Tønsberg. Økonomi var ikke noe problem, for med på lasset fulgte Onkel Skrues Lykketiøring, som Magica fra Tryll endelig hadde fått klørne i.

Jadis forsøker å finne en komfortabel positur på Oscarshalls trebenker. Foto: Tom Tande

Lediggang er roten til all kreativitet

Heksene fant seg godt til rette i Tønsberg, men etter en tid begynte de likevel å kjede seg. Løsningen kom i form av en rådgiver i HR-huset Fønix: – Så kreative som dere er, burde dere jobbe i et reklamebyrå. Livsglede gjennom arbeid, vet dere. Jeg kjenner flere i Allegro kommunikasjon, som er Vestfolds største byrå med kontorer i Tønsberg og på Torp. De tryller med ord, form, farger og digitale løsninger, dog ikke på deres nivå, tross alt. Jeg hjelper dere med å få til et møte, resten er opp til dere. Husk bare å ta med en portfolio med arbeidsprøver. Lykke til!

– Hva er dette? spurte Pia Gundersen, administrerende direktør i Allegro.

– Såpebobler med trykk, svarte Madam Mim. – Du blåser på samme måte som med vanlige såpebobler, men disse blir mye større og har et valgfritt reklamebudskap på såpeveggen. Dessuten kan kunden også bestemme hva slags lyd som skal komme når boblen sprekker: eksplosjon, promp, glass som knuser, bjelleklang, bilkræsj, humleknurr … eller hva med nyordet «Trumpf»? Kan tilpasses alle bransjer og budskap. Prøv selv!

Pia Gundersen holdt ringen med den tynne såpehinnen foran munnen og blåste forsiktig. Ganske riktig, boblen ble kjempestor og svevde langsomt gjennom det gule møterommet. «Å sveve er å leve» kunne hun lese på den fargerike såpehvelvingen før boblen traff en stolrygg og forsvant med et froskekvekk.

– Teksten var det jeg som fant på, sa Jadis, eller Den hvite heksen.

– Jeg syns den var litt morsom med tanke på at såpebobler har så kort levetid.

– Er du tekstforfatter? spurte Allegros digitaldirektør, Håvard Hovind?

– Nei, svarte Jadis, og la et par blå sko på bordet. – Produktutvikler. Jeg har laget disse.

– Hva er det? spurte Gundersen.

– Sko som i løpet av kort tid tar deg tilbake til skobutikken du kjøpte dem i, eller til en annen butikk i samme kjede, og slik skaper gjenkjøp.

– Aha, en slags fysisk variant av remarketing, sa Hovind.

– Vi kaller det «rewalketing», sa Jadis.

– De er ikke pene, sa Gundersen. – Tror kanskje ikke jeg hadde kjøpt disse. Iallfall ikke til meg selv, muligens til mannen min.

– Avgjort ikke pene, svarte Jadis. – Men å kombinere denne egenskapen med estetikk, viste seg umulig.

Tror kanskje ikke jeg hadde kjøpt disse. Foto: Unsplash

 

Så var det Dronningen sin tur. Hun la frem en kurv full av store, røde epler. – Disse eplene, sa hun, er samlet blant dem som har falt aller lengst fra stammen. Spiser du et av dem, blir du en ny variant av deg selv, en som på alle mulige måter ligner betydelig mindre på foreldrene dine enn den nåværende utgaven.

– Hva i all verden kan de brukes til? spurte Gundersen.

– Tja, ærlig talt, jeg vet ikke helt, syns bare det er et kult konsept. Det er nok helst en ungdomsgreie. Kan se for meg at en del tenåringer kunne tenke seg å spise et par av disse. Kanskje det kunne være en give away-sak fra Bama? Vi er på lag med ungdommen, liksom?

– Ok, sa Håvard Hovind. – La meg forsøke på en oppsummering. Dere har definitivt mye kreativ kompetanse. Alt er dog ikke like gjennomtenkt, men i kombinasjon med vår evne til startegisk tenkning og kunnskap om målgrupper, medier osv, kan dette bli gull.

Øvelse gjør mester, sa Magica fra Tryll

– Øvelse gjør mester, sa Magica fra Tryll. – Vi tryller jo med alt, hele tiden, så når vi bare blir bedre kjent med reklamesjangeren, blir dette bra.

– Vi blir fort ivrige og begeistret, sa Havheksen. Ting, tanker og ideer går litt i hverandre. Spesielt når vi brainstormer, da er det umulig å vite hvor den ene begynner og den andre slutter, hvis du skjønner hva jeg mener. I går kveld for eksempel, da vi gikk til sengs etter å ha jobbet frem alle ideene til portfolioen vår, oppdaget jeg at Jadis’ hjerne var i mitt hode, og at hun hadde min i sitt. Men vi syns det var såpass gøy at vi bestemte oss for å byttelåne noen dager.

– Så nå snakker jeg egentlig med Jadis, sa Hovind.

– Riktig.

– Kunne du ha byttet hjerne med en kunde, og tilbake igjen, uten at denne merket det, spurte Gundersen.

– Javisst, svarte Jadis, i Havheksens hode.

– Du er ansatt, sa Hovind og kikket fra Havheksen til Jadis, og tilbake.

– Dere er alle ansatt, la Gundersen til med et smil. – Så fremt dere på tilfredsstillende vis løser én oppgave for oss. Se på det som en slags siste test. Det gjelder hvordan vi som byrå skal profilere oss på Torpkonferansen 2017. Jeg har utarbeidet en kort, kreativ brief. Hvor lang tid trenger dere?

– Gi oss en full kaffekanne, en blokk med sort papir og fem penner med sølv- eller gullblekk – og en halv time å trylle på, sa Magica fra Tryll.

Som forlangt, så gjort. En halv time senere var det tid for idéevaluering. Foran de fem lå det imidlertid kun ett ark, med én ide. Famlende, og full av bange anelser grep Pia Gundersen, administrerende direktør i Allegro kommunikasjon, det sorte arket. Midt på arket var det en skisseaktig tegning av en skremmende skikkelse. Rundt tegningen var det tett i tett med snirklete, nærmest uleselige bokstaver og en rekke mystiske symboler, piler og måltall. Da hun omsider var i stand til å tolke tegnene og ta inn over seg hva som sto der, ble hun helt stille. Det var som om hun ikke kunne, ikke ville tro det hun så. Men så fikk hun samlet seg.

– Storheksa …? stotret hun og tok seg til hodet. – Storheksa … til Torpkonferansen 2017? I neste sekund mistet hun papiret som straks ble tatt av trekken mellom det åpne vinduet og døren til møterommet, som nå sto på vidt gap. Arket gjorde et par vilkårlige svev før det, lik en sort ravn, landet elegant på gulvet ved føttene hennes.